S02E15 - Livet er et annet sted - eller? ADHD og det å høre til

Dette er ikke en historie om å flytte til Norge.

Det er en historie om følelsen av aldri helt å høre til — og hva vi gjør for å løse den. Selv når løsningen gjør det vanskeligere.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK; folkens, velkommen til amygdala party. Jeg heter Step og før jeg starter, vil jeg gjerne minne deg om at jeg forbereder et trygd sted hvor vi kan møtes og snakke sammen, hjelpe hverandre og få tips til hvordan leve bedre med ADHD. Om du vil ha beskjed når dørene åpnes, gå på amygdalaparty.no og legg igjen eposten din. Helt uforpliktende, selvsagt

Så til dagens tema.  

I min aller første podkastepisode snakket jeg om at jeg hele livet har følt meg litt off, som om jeg bodde på en fremmed planet hvor jeg manglet noen sider i bruksanvisninger. Og dette gjorde at jeg aldri hadde funnet meg helt hundre prosent til rette. 

DOPAMILLA: Vel, kjenner jeg deg rett, så har du ikke lest bruksanvisningen.  

Vel Dopamilla, det kunne dog vært også sant. Men poenget mitt er at jeg aldri helt følte at jeg hørte til. Verken hjemme i familien min eller i resten av samfunnet. Jeg syns denne følelsen av å være gjøkunge er litt vanskelig å forklare - hadde det ikke vært at jeg liknet ganske mye på mine foreldre, ville jeg antakelig lurt på om jeg kunne være adoptert.  

Så hva gjør man når man ikke føler seg hjemme noe sted? 

Begge mine foreldre hadde vært turistguider og reising har vært en naturlig del av min oppvekst. Riktignok noe begrenset siden å reise under kommunismen var lov kun til et håndfull land, men likevel. Vi tilbrakte ferier i baksetet på vår upålitelige Moskvitch på vei til eller fra en eller annen destinasjon. Og jeg elsket det.  

Jeg elsket å bli kjent med andre steder. Ble fascinert av hvor forskjellige ting kunne være. Hvor forskjellig menneskene levde.  

Etter hvert, når jeg ble eldre, kjente jeg i grunn et slags sug. Jeg kunne ikke forklare det da, og et er ikke sikkert at jeg har en forklaring på det nå heller. Men det kjentes som et behov for å finne et annet sted. Ikke nødvendigvis dra til noe, som å dra fra noe.  

Om jeg skal kjenne etter, så var det kanskje å dra fra den følelsen av at jeg ikke hørte til. At jeg var en slags alien som forsøkte å passe inn, heller enn en innfødt.  

DOPAMILLA: Ja, bare lat som om alt er normalt, ikke sant.  

Ja, akkurat slik Dopamilla. Så jeg endte opp i Norge. Det kunne like godt vært Canada eller New Zealand, fordi det var de to landene som hadde så mye grønt på kartet at det føltes som et riktig sted. Vel, bortsett fra at jeg akkurat på den tida var i den perioden jeg hadde angst for å fly. Så de utgikk for å si det slik på naturlig måte. 

Siden angsten min har en tendens til å hoppe og sprette fra ting til ting, så kan det hende at om jeg hadde ventet til et annet tidspunkt i livet at jeg hadde bodd et annet sted.  

DOPAMILLA: Så kult! SÅ kanskje det finnes en parallelverden hvor du bor i Alaska også?  

Ja, det kan hende. Men det ble Norge da. Grønt og fint, det også. Men poenget mitt er at det jeg lette etter - ubevisst fordi jeg klarte selvsagt ikke å sette ord på det da - var at jeg ville finne meg selv. Det var ikke jakt på lykke og rikdom, men det var jakt på en versjon av meg som ikke føltes så mye utenfor. Å finne et sted å høre til.  

DOPAMILLA: Jeg hater å være partypooper, Step. Men å flytte til utlandet for å føle deg mindre utenfor? Du hører at det er en logisk brist der??  

Ja, jeg skjønner hva du mener. Men jeg har en forklaring på det også, bare vent.  

Så har jeg på en måte startet på scratch. Og det høres jo nesten litt romantisk ut, ikke sant? Sånn – ny start, nytt liv, ny versjon av meg selv. Jeg måtte lære språket, for jeg kunne ikke et ord norsk da jeg flyttet til Norge. Jeg måtte lære meg hvordan verden fungerte. Jeg måtte sette meg selv i kontekst, så å si. Det er jo mye spennende ved å flytte, mye nytt. Og jeg elsker jo å lære nye ting, så sånn sett er det å flytte midt i blinken for min nyhetssøkende hjerne.  

DOPAMILLA: Ja, kanskje flytting kan være en hobby?  

Vel, på en måte kunne det vært interessant å flyte fra sted til sted og bli kjent med nye vaner, nye mennesker og nye måter å gjøre ting på. Eller å oppdage at det du oppfatter som vanlig høflighet - som et den som går i butikken holder døra oppe for deg som går etter - ikke gjelder her og du får dørene midt i fleisen. Learning by doing, ikke sant?  

DOPAMILLA: Ja, sånt står kanskje ikke i guidebøkene, eller?  

Nei, ikke så veldig ofte. Og all den romantiske følelsen jeg måtte ha forsvant da jeg etter et par dager i Norge satt alene med ansvaret for to barn - uten å kunne et ord norsk, ble det både utfordrende og tidvis ufrivillig morsomt. For hvor frustrerende er det for en treåring som er i en fase hvor hver annen setning starter med Hvorfor å ha en person som ikke snakker norsk ved siden av seg, og hvor krevende det er for meg å løpe rundt med ordboka i hånden og lure på om ordene som bæsje finnes der?  

DOPAMILLA: Vel, om du vil forsterke følelsen av å befinne deg på en annen planet, er det midt i blinken, da!

Ja, det er det. Men jeg lærte å snakke brukbart norsk på tre måneder. Fordi jeg måtte. Fordi jeg ville få det til. Fordi å mestre ting er noe jeg elsker, så jeg gikk inn med hud og hår. Vel, bortsett fra at jeg bodde i en nynorskkommune og vi lærte bokmål på norskkurset, så det er flere som gjorde det vanskelig for meg. Ikke bare jeg - selv om jeg kan være flink til det, det er sant.  

For mange herrens år siden, lenge før jeg flyttet vekk, så hadde jeg lest et intervju med en som måtte flykte under kommunisme. Han var en suksessfull forretningsmann i USA, så all grunn til å være fornøyd. Men han sa en ting som ble sittende fast i hjernen min: Uansett hvor flink du er til å snakke språket, lære kulturen og forstå samfunnet, vil du likevel oppdage at det er en eller annen referanse du ikke forstår. Et barnetv alle så da de var små. En scene fra en film som har blitt nasjonalreferanse du ikke forstår. Slike ting. Små ting, egentlig, men veldig lett å føle seg utenfor i et selskap hvor alle ler av en vits, men du skjønner ikke referansene.  

Ikke sant? Jeg husker at jeg tenkte at dette kunne ikke stemme da.  

DOPAMILLA: Haha, men det gjør det.  

Ja, det gjør det. Så å flytte til et nytt land er kanskje ikke den beste måten å finne et sted å høre til. Og kanskje det heller ikke det var det jeg prøvde å oppnå når jeg ser det i retrospektiv. Kanskje det heller var en metode for å bekrefte at man IKKE hører til, skjønner du Dopamilla?
DOPAMILLA: Ja. Det er i grunn beskyttelse mo RSD i praksis. Å legge opp til å mislykkes for å unngå å mislykkes på ekte, ikke sant? 

Ja, det er det. Hadde jeg levd for noen hundre år siden, kunne jeg sikkert vært en oppdagelsesreisende eller noe slikt. Kanskje sekretæren til Dr Livingstone, siden damer hadde noe begrensede muligheter på den tiden. Men poenget mitt er at å reise fyller en annen rolle enn å flytte permanent. Å reise er fantastisk spennende for en hjerne som søker nye ting. Men å flytte handler først og fremst om å finne et sted å høre til. Så det var spennende å flytte i begynnelsen, fordi det var mye nytt. Men når rutiner inntreffer, begynner det å handle om noe annet.  

Og så - her kommer jeg til det Dopamilla snakker om. Når du føler deg utenfor, kanskje det er naturlig å sette deg selv i en setting hvor du i utgangspunktet ER utenfor?  

Altså - når jeg bor i utlandet, så uansett hvor lenge jeg bor der, vil jeg aldri være innfødt. Ergo jeg vil alltid være litt utenfor - akkurat slik det føles fra før. Så jeg har i grunn et kart, og nå prøver jeg å finne et terreng som kan passe. Skjønner du hvor jeg vil hen? 

DOPAMILLA: Spørsmålet er om du skjønner du. Først vil du høre til, så vil du ikke høre til... forstå det den som vil.  

Ja, men dette er selvsagt ikke noe bevisst handling, Dopamilla. Det kan jeg nå se tilbake på og få en aha-opplevelse over. Jeg tenkte selvsagt ikke bevisst: Ja, jeg føler meg utenfor, så jeg skal flytte til et sted hvor jeg faktisk har en grunn til å føle meg utenfor.  

Kanskje noen av lyttere har også opplevd noe tilsvarende? Kanskje du har begynt på en ny skole? Eller flyttet i ungdommen til en annen by? Eller studert i utlandet?  

Altså, jeg skal ikke psykoanalysere meg selv, men siden vi gjør mye rart for å unngå å bli skuffet, unngå å bli såret og unngå generelt havne i en situasjon som er smertefull, så hvorfor det å flytte til et annet land ikke kan være en av dem? 

DOPAMILLA: Det kan det, hvis du vil gjøre det ekstra vanskelig for deg selv.  

Ja, og her er du i kjernen Dopamilla. Siden jeg allerede fra ganske tidlig følte at livet var et slit, så hvorfor ikke legge noen ekstra stokker i veien som jeg må hoppe over på veien til målet, ikke sant?  

Så det å være innvandrer på en måte legaliserer det å være annerledes.  

Så det var normalt at jeg ikke var som alle andre. Og vet du hva som fikk meg til å i det hele tatt begynne å tenke på dette? At jeg har sett på coachingutdanningen min at mange av mine klassekamerater bor i utlandet. Faktisk en god del, nesten så jeg begynte å lure om det var ganske normalt for folk med ADHD å bo et annet sted?  

Altså, jeg har ikke noe forskning på dette. Jeg har heller ikke noen fakta å vise til annet enn at jeg ser på mitt liv i tilbakeblikk og prøver å forstå. Kanskje fordi jeg tenker hvordan livet mitt kunne ha vært om jeg hadde fått diagnosen som liten. Kanskje den følelsen av å være utenfor hadde utartet seg annerledes om jeg visste hvorfor jeg hadde den?  

Hvem vet.  

Eller kanskje fordi det endelig er mulig for meg å forstå hvilken motivasjon som ligger bak ting jeg gjorde? Og kanskje fordi jo flere mennesker med ADHD jeg kjenner, desto mer ser jeg at mange av dem bor i utlandet - eller i det minste i en annen del av landet sitt?  

DOPAMILLA: Ja, du kan jo være fremmed bare i nabofylket, det skulle jeg akkurat til å si!  

Ja, og det er akkurat det - selv om jeg flyttet 140 mil hjemmefra, får man sannsynligvis samme effekt av å flytte til nabobyen. Fordi man er ny person i nytt miljø.  

Og ny person i nytt miljø gir jo det beste utgangspunktet for image management. Du husker kanskje jeg snakket om dette i episoden om maskeringen - hvor hardt vi jobber for å opptre normalt. Vel, når du er en innvandrer - og har bruker jeg ordet bredt, jeg mener innvandrer som både innflytter fra samme land og innvandrer fra et annet land - vel, da kan vel ingen forvente at du oppfører deg "normalt", kan man det? 

DOPAMILLA: Nei, jeg ville ikke forvente noe særlig normalt fra deg uansett, jeg.  

Jeg takker deg Dopamilla for din støtte, som alltid. Men poenget er at på et sted hvor du ikke kan bli "normal" så slapper du litt av. Eller kanskje gir du litt opp fordi du vet at man aldri klarer helt å bli 100%? Kanskje du aldri vil elske komler eller smalahovet. Eller pølser i vaffel.  

Man er annerledes, og det er som forventet. Man så å si starter med blanke ark og kan skrive rollen som den passer. Vil jeg være en distre og surrete type? Eller vil jeg være en som alltid har kontroll på ting og tang?  

Eller - kanskje man slipper litt tøylene. Jeg får det ikke til å være så organisert og flink, så her skal jeg rett og slett være de litt surrete personen. Det er helt greit.  

For når ingen vet hvem du er fra før, så kan du jo i teorien velge. Vil jeg være hun som har kontroll? Eller hun som alltid leter etter nøklene sine? 

Eller… kanskje det ikke engang handler om å velge. Kanskje det handler om å slippe. 

Igjen, jeg tror ikke at dette er noe jeg gjorde bevisst. At jeg valgte en rolle og bestemte meg for å spille den livet ut. Men du blir naturligvis satt i mange situasjon hvor det er nødvendig å velge. Skal jeg være som dem? Skal jeg spenne ski på beina med en gang det er antydning til snødryss i marka eller skal jeg avskrive det som en sær norsk greie som jeg holder meg utenfor? Skal jeg gå i syttende mai tog eller skal jeg heller si at det minner meg for mye om kommunisttiden og hylling av pappene til at jeg avstår?  

Slik ble jeg de litt sære utlendingen som aldri gikk på ski og syntes at 17. mai var skremmende lik de pompøse feiringen til kommunistene. I hvertfall etterhvert tillot jeg meg å tenke det. Og det fine var jo at jeg hadde en forklaring. Jeg var jo ikke en av dem. En av dere, ikke sant?  

DOPAMILLA: Vel, men du liker å gå tur.  

Ja, jeg mener ikke at man skal være i opposisjon til alt. Men det gir en ramme til å være annerledes uten at du føles som et utskudd.  

Ja, og jeg ser nå at flytting - i hvertfall teoretisk - har blitt en slags hobby for meg. Jeg elsker å skrolle på finn.no og lete etter nye hus. Så bruker jeg tid på å forestille meg hvordan huset hadde sett ut om vi bodde der.  

DOPAMILLA: Du trenger ikke å lure, det ville vært rotete! 

Ja, takk for det. Jeg snakker nok litt overordnet, Dopamilla. Hvordan jeg hadde sitter der i det rommet og jobbet. Hvordan hundene kunne leke i hagen. Og så fortsetter jeg å lese jobbannonser og forestiller meg hvordan livet hadde vært om jeg hadde DEN jobben. Eller DEN jobben. Fordi det er jo så mange spennende jobber, mange spennende steder. 

Som om jeg føler at alt hadde vært bedre om jeg var et annet sted.  

Bare at det stedet kanskje ikke finnes. Og - i praksis hadde det sikkert vært kaos etter tre dager i det nye huset og jeg hadde plompet ut med noe lite strategisk smart i første fellesmøte på den nye jobben.  

DOPAMILLA: Skulle til å si det. Du høres ut som om du skal pakke skreppa di og jakte på regnbuen. Men jeg tror faktisk ikke den finnes, Step.  

Og kanskje har du rett, Dopamilla. Det finnes ingen regnbue. Ingen ny meg som venter et annet sted. Men det betyr ikke at omgivelsene ikke spiller en rolle. 

Jeg merket det først da jeg besøkte hjemlandet etter å ha bodd i utlandet en stund. Plutselig var det så mye mindre jobb bare å eksistere. Ikke fordi jeg var en annen person — men fordi jeg ikke trengte å bruke energi på alle de små tingene du ikke engang tenker over. Språket som bare flyter. Kulturen som sitter i kroppen. Det at ingen lar døra smelle i fleisen på deg når du kommer ut av butikken med hendene fulle. 

DOPAMILLA: Vel, kanskje tvilsomt å si at språket flyter etter så mange år i utlandet - den flyter litt rustent. Men du, du burde fortelle IKEA-historien! 

Ja, jeg burde kanskje det. Og det er ikke til forkleinelse for nordmenn, jeg mener ikke å kritisere, jeg er bare forbløffet over hvor forskjellig ting er. Fordi den gangen jeg var på IKEA og skulle kjøpe noe tung - jeg husker ikke om det var en hylle eller et skap - men den flate pakken var ganske tung og uhåndterlig. Og den tralla jeg prøvde å få den på beveget på seg, så det var klin umulig å få den på alene. Hva gjorde norske menn? Gikk forbi meg i stor sirkler.  

Det var i slike stunder jeg savnet å være hjemme. Da vi for en del år siden var på rafteferie i Tsjekkia med mine norske venner, ble vi overrasket av en storm. Og mens vi slet med å rydde tingene våre vekk og bære raftene i sikkerhet, kom det noen mannfolk til, tok tak i raftene med oss og hjalp oss å komme oss vekk raskt nok.  

Så der på IKEA følte jeg meg plutselig veldig alene og veldig usynlig. Men det var kanskje ikke først og fremst hjelpen jeg savnet. Det var følelsen av å være i et system jeg forstår. Hvor jeg vet hva som skjer. Hvor jeg slipper å analysere alt. Og det er kanskje da jeg merker det tydeligst – at jeg ikke bare er på et annet sted. Jeg er i et system jeg ikke helt behersker. 

DOPAMILLA: Ja, hjemme litt og litt der, men ingen steder egentlig.  

Nei, og det er kanskje noe jeg må leve med - at jeg aldri finner et sted som er skapt for meg. At jeg må skape det selv. Det var først da jeg begynte å lure på om jeg kanskje har ADHD at noe begynte å falle litt på plass. Grunnen til at jeg ikke føler meg hjemme har ikke så mye med stedet å gjøre.  

Og det er kanskje der det begynner å bli litt ubehagelig. At det kanskje ikke handler så mye om stedet.

Men om meg. 

DOPAMILLA: Altså, jeg er ikke så god på dette med trøst og omsorg .... men du vet at du er ikke mislykket.? 

Ja jeg vet det, og det er kanskje litt av poenget. Det er ikke sånn at jeg ikke får det til. Det handler om at jeg har forsøkt å endre feil variabel. Jeg ser det nå.  

Og det er kanskje litt ubehagelig å innrømme. Fordi det betyr at jeg ikke bare kan pakke kofferten og starte på nytt et annet sted og håpe at alt faller på plass. Selv om jeg innrømmer gjerne at det kan være fristende.  

DOPAMILLA: Du er for gammel for det nå.  

Kanskje litt frekt å si det, Dopamilla? Men ærlig talt er det nok kanskje å innrømme at jeg er for lat for det. Det er fryktelig mye styr å flytte! Det er jo et logistikkprosjekt av dimensjoner. Bare tanken gjør meg sliten. 

Men dette betyr også noe annet. At hvis det ikke handler om stedet, så finnes det kanskje en måte å få det til å fungere – uansett hvor jeg er. 

Ikke ved å bli en helt annen person. Tvert imot. Ved å slutte å prøve å være en annen, og heller ved å forstå litt bedre hvordan jeg faktisk fungerer.

Hva jeg trenger.
Hva jeg ikke får til.

Og hva jeg får til.

Og hva jeg burde bruke energi på.

Definitivt ikke de tingene som sliter meg ut.

DOPAMILLA: Nei, definitivt ikke de.

Men en ting har jeg forstått nå – det handler ikke om hvor jeg lever. Det handler om hvordan jeg skal være meg selv… uten at det føles som en fulltidsjobb. 

Og det er kanskje første gang jeg faktisk vet hvilken variabel jeg bør jobbe med. 

Og det… føles egentlig som en ganske stor seier. 

DOPAMILLA: Jeg skal ikke si hva var det jeg sa, men om du hadde lest bruksanvisningen, kanskje ... 

Poenget er at jeg aldri hadde bruksanvisningen, Dopamilla. Om man ikke får vite hva som ligger bak ens følelser, er det ikke så lett å forstå. Skjønner du?  

Og jeg vil bare si det høyt: det er ikke rart at vi leter. Hjernen vår er faktisk bygget for å søke det nye, det bedre, det neste. Vi er ikke misfornøyde mennesker. Vi er mennesker med en hjerne som aldri slutter å lete etter en bedre match.  

Men - det er ikke bare det søket etter nye ting  som driver oss. Det for meg er drivkraften bak reisingen.  

Det er også alle de årene vi fikk beskjed – direkte eller indirekte – om at vi var for mye, for lite, for ukonsentrert, for følsom. At vi var problemet. Det gir en følelse av å være på feil sted. Som om du ikke helt passer inn der du er. 

Og når du har fått høre det lenge nok så er det kanskje ikke så rart at du begynner å tro på det heller. 

Men - det er likevel ikke sant. OK?  

DOPAMILLA: Du er alltid nok slik du er!  

Ja, der ser du Dopamilla, du klarer fint å være snill også.  

Så, du har satt vann på kaffe da du begynte å lytte, så kom du på at du skulle henge opp en klesvask og nå er du på vei til dusjen mens kaffe står fortsatt uferdig på kjøkkenbenken? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang du addehådder rundt.

‍